Holocaust i Norge – Store norske leksikon (2024)

Holocaust i Norge – Store norske leksikon (1)

Holocaust i Norge – Store norske leksikon (2)

Holocaust i Norge var folkemordetde norske jødene under andre verdenskrig. Den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig fikk stor betydning for den jødiske minoriteten i landet. Jødene ble tidlig utsatt for kontrolltiltak, og mange flyktet ut av landet.

I 1942 begynte den tyske okkupasjonsmakten og deres medhjelpere en systematisk forfølgelse, med arrestasjon av alle norske jøder. I løpet av 1942 og 1943 ble i alt 772 norske jøder deportert til tyske dødsleirer. Den største deportasjonen skjedde 26. november 1942, da i alt 529 jøder ble fraktet ut av landet med skipet DS Donau.

De fleste norske jødene ble sendt til dødsleiren Auschwitz; kun 37 overlevde. Med dette utgjorde jødene over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leirer under krigen. I tillegg overlevde en norsk-jødisk familie på tre personer som var bosatt i Nederland.

I forkant av andre verdenskrig utgjorde den jødiske minoriteten i Norge om lag 2100 personer. Ved folketellingen i 1946 ble det registrert 559 jøder.

For jødene som hadde vært i eksil i Sverige, eller overlevde leirene, ble tilbakekomsten til Norge vanskelig. Etterkrigsmyndighetene viste liten forståelse for det særegne ved de jødiske overlevendes krigserfaringer. Deportasjonene ble i liten grad et tema under landssvikoppgjøret, og det skulle vise seg vanskelig å få tilbake eiendeler som var inndratt i krigsårene. Det tok lang tid for mange å få tilbake bolig og arbeid.

  • Les mer om Holocaust.

Kontrolltiltak etter okkupasjonen

Holocaust i Norge – Store norske leksikon (3)

Den tyske okkupasjonen av Norge i april 1940 ble umiddelbart merkbar for de norske jødene. De var svært klar over Hitlers holdning til jøder, og flere flyktet. Noen rømte over grensen til Sverige, andre slu*ttet seg til styrkene som kjempet mot tyskerne fram til Norge overga seg i juni 1940.

Da det så ut til at okkupasjonsmakten lot jødene være i fred, kom de fleste tilbake til Norge og sine hjembyer. Kontrollen av jødene begynte likevel umiddelbart. De måtte levere inn radioene sine allerede i mai 1940, ett år tidligere enn resten av befolkningen. Samtidig ble de jødiske menighetene i Oslo og Trondheim beordret til å sende inn lister over medlemmene.

Bare én måned etter okkupasjonen forsøkte tyskerne å merke jødiskeide forretninger i Østfold, og liknende kampanjer ble også gjennomført av hirden det neste året. Imidlertid skulle det vise seg at slike aksjoner gjorde mer skade enn gavn for nazimyndighetene. Til slu*tt ble de forbudt av partiledelsen i Nasjonal Samling, fordi de ville unngå å utfordre den norske befolkningen. Dette betød ikke at partiet var sympatisk innstilt til de jødiske innbyggerne. I en tale som Vidkun Quisling holdt i april 1941 i Tyskland, framholdt han at jødene i Norge hadde skadet landet langt mer enn jøder i land med en langt større andel jødiske innbyggere.

I 1941 fikk jødiske sakførere og artister sine arbeidslisenser inndratt.

De første arrestasjonene

En av de første som ble arrestert og deportert til Tyskland, var forretningsmannen Moritz Rabinowitz (1887–1942) fra Haugesund. Han hadde gjennom hele 1930-tallet advart mot nazismens framvekst og utviklingen i Tyskland, og ble derfor arrestert allerede i desember 1940. Etter omtrent fem måneder i Grini fangeleir ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor han døde i februar 1942.

Sommeren 1941 ble flertallet av jødiske voksne menn i Tromsø og Narvik arrestert og overlevert til Sydspissen fangeleir ved Tromsø. Noen få dager senere ble statsløse jøder, samt personer på Østlandet med østeuropeisk statsborgerskap, pågrepet. En del av de arresterte satt i fangenskap fram til de ble deportert, andre ble sluppet fri etter å ha vært internert en periode.

Sommeren 1942 ble jøder som ferierte ved Oslofjorden, blant andre Julius Samuel, rabbineren for Det Mosaiske Trossamfund, arrestert. De ble senere løslatt.

Systematisk forfølgelse og kartlegging

Holocaust i Norge – Store norske leksikon (4)

Vinteren 1941/1942 beordret Gerhard Flesch, som nylig hadde tiltrådt som sjef for Sipo og SD i Trondheim, at jødiske forretninger i byen skulle beslaglegges. I løpet av noen få måneder var alle butikkene beslaglagt og eierne arrestert. I mars 1942 ble fire jødiske menn henrettet for «tyskfiendtlige uttalelser».

I januar 1942 tok en mer grundig kartlegging av jødene til. Via Kunngjøring om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder, som ble trykket i landets aviser, ble de beordret til å få en «J» stemplet i legitimasjonskortene sine ved det lokale politikammeret. Samtidig måtte de fylle ut «Spørreskjema for jøder». Hovedhensikten var å kartlegge jødenes økonomiske stilling i Norge, men det ble også spurt etter personlige opplysninger og kriminelle rulleblad.

I mars samme år ble «jødeparagrafen» gjeninnført av ministerpresident Vidkun Quisling, og igjen hadde ikke jøder adgang til å krysse grensen til Norge. Med dette fikk de tyske myndighetene den nødvendige oversikten over den norsk-jødiske befolkningen.

Internering av jøder i Norge

Holocaust i Norge – Store norske leksikon (5)

Høsten 1942, på et tidspunkt da utryddelsen av jøder foregikk over store deler av Europa, gikk forfølgelsen av de norske jødene inn i en systematisk fase. I løpet av 6. og 7. oktober ble alle mannlige jøder over 15 år i Trondheim arrestert og sendt til Falstad. Kvinnene og barna ble internert i to leiligheter i byen, og kort tid etter ble all jødisk eiendom beslaglagt.

En utløsende årsak til at resten av Norges mannlige jøder ble arrestert og deportert drøye to uker senere, var drapet på en politimann på et tog til Halden 22. oktober 1942. En grenselos skulle føre en gruppe jøder over grensen. Han drepte politimannen fordi politimannen skjønte at han skulle lose flyktninger til Sverige. Jødene fikk skylden for drapet, og hendelsen ble brukt som en unnskyldning for arrestasjonene.

De mannlige jødene på Østlandet ble arrestert natten til 26. oktober og umiddelbart ført til Berg fangeleir utenfor Tønsberg. Jødiske kvinner fikk daglig meldeplikt ved sin lokale politistasjon. Flere av dem begynte å planlegge en eventuell flukt til Sverige, andre tok kontakt med lokale myndigheter for å få sine mannlige slektninger frigitt eller hjalp dem på andre måter.

Natt til 26. november ble kvinnene og barna arrestert. Sannsynligvis ble tidspunktet valgt fordi det akkurat da var ledig skipskapasitet, slik at jødene kunne fraktes til Tyskland.

Deportasjonene

Holocaust i Norge – Store norske leksikon (6)

De første jødene som ble deportert fra Norge var 21 jøder som var med i en fangetransport om bord på skipet MS Monte Rosa 19. november 1942. Noen av dem hadde vært arrestert siden 1941. Men den største deportasjonen av norske jøder skjedde 26. november. Da ble i alt 555 personer sendt ut av landet. 529 personer ble transportert ut av landet med skipet DS Donau, som gikk fra utstikker 1 nedenfor Akershus festning i Oslo. Samme dag ble også 26 personer deportert med MS Monte Rosa.

De arresterte jødene fra Midt-Norge kom for sent til båten og ble internert i Bredtvet fengsel fram til februar 1943. 25. februar 1943 fant den siste store transporten sted, da 158 personer ble deportert med skipet Gotenland. Etter dette fant det også sted deportasjoner av enkeltpersoner.

Med få unntak ble alle jødene i Norge sendt til Auschwitz. Til sammen ble 772 jøder deportert. Den eldste var en mann på 81 år, den yngste et spedbarn. 230 familier ble totalt utslettet, og alle kvinner og barn ble gasset i hjel ved ankomsten. Med dette utgjorde jødene over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leirer under krigen. Mens noen få levde i dekning i Norge, ble jødiske personer gift med ikke-jøder værende på Berg fangeleir fram til 2. mai 1945. Da ble de overført til Sverige etter en avtale framforhandlet mellom svenske og tyske myndigheter. Kun 37 overlevde konsentrasjonsleirene i Tyskland.

Sammenliknet med andre tyskokkuperte land var deportasjonene av de norske jødene en svært kortvarig prosess. Sannsynligvis på grunn av det lave antallet, så myndighetene det ikke nødvendig å skille jødene ut fra resten av samfunnet i gettoer, slik det blant annet ble gjort i Warszawa, og de var også sent ute med å definere hvem som falt inn under betegnelsen «jøde».

I eksil i Sverige

Av de 2100 jødene som bodde i Norge i 1940, flyktet vel 1200 til Sverige. Mange jøder, særlig i de sentrale strøkene på Østlandet og i Trondheim, ble varslet om de forestående hendelsene og kom seg i dekning. Blant annet er det estimert at om lag 150 jøder var innlagt på ulike sykehus med reelle, overdrevne og fiktive lidelser denne høsten. I Oslo var en liten gruppe kvinner svært aktive med å varsle jøder om forestående arrestasjoner, og slik unngikk blant annet barna på det jødiske barnehjemmet å bli tatt.

Vinteren 1942/1943 var kald, og rutene over grensen til Sverige var lagt opp for trente medlemmer av motstandsbevegelsen, ikke for gamle menn, gravide kvinner eller småbarn, som var blant medlemmene av den jødiske gruppen som hadde kommet seg unna arrestasjonene. Flukten var krevende for alle involverte parter.

Tiden i Sverige var preget av bekymring for deporterte familier og venner. I tillegg fantes det negative holdninger til de jødiske flyktningene både i den svenske pressen og blant andre nordmenn i Sverige. Det tok tid før representanter for den norske ledelsen i Sverige (Legasjonen i Stockholm) forsto at den jødiske gruppens situasjon skilte seg ut fra andre flyktninger. Samtidig tok svenske myndigheter initiativ for å få frigitt jøder på Bredtvet med en viss tilknytning til Sverige, og svenske diplomater reddet ut 26 jøder på denne måten.

På slu*tten av andre verdenskrig fikk de også forhandlet fram at norske fanger i Tyskland skulle frigis, men da de hvite bussene kom for å hente dem, ble det klart at de få gjenlevende jødene ikke fikk være med tilbake.

Kunnskapen om jødeutryddelsene før deportasjonene i Norge

Holocaust i Norge – Store norske leksikon (7)

Uten norsk politi til å utføre arrestasjonene, og drosjesjåfører som fraktet jødene til båtene de ble deportert med, ville arrestasjoner og uttransportering ha gått langt mindre smidig. Samtidig som det var de tyske myndighetene i Norge som tok initiativet til deportasjonene, var det norskfødte nazister som sørget for tilretteleggingen og selve utførelsen av dem. Quisling-regimet sørget for at initiativene hadde hjemmel i lover og forordninger i forbindelse med beslagleggelsen av jødenes eiendom.

Enhver som fulgte med på utviklingen i Tyskland utover 1930-tallet, visste hvilket syn nazismen hadde på jødene, og det er derfor ikke urimelig å hevde at den norske befolkningen måtte forstå at jødene ville lide overlast når de kom fram til sitt bestemmelsessted. Historikeren Øystein Hetland har også påvist at ledelsen i Nasjonal Samling visste at «den endelige løsningen» gikk ut på å tilintetgjøre alle jøder. Dermed bidro de bevisst til å sende norske jøder i døden. Videre er det godt dokumentert at de allierte, inkludert den norske regjeringen i London, kjente til at jødeutryddelsene var i gang. Også den illegale pressen i Norge omtalte dette.

Krigsoppgjøret

Holocaust i Norge – Store norske leksikon (8)

Samtidig med at jødene ble deportert eller flyktet til Sverige, ble jødiske husstander, bedrifter, institusjoner, religiøse og kulturelle organisasjoner økonomisk likvidert med hjemmel i «Lov» av 26. oktober 1942 – Kunngjøring om inndragelse av jødiske formuer og eiendommer. Da jødene returnerte til Norge etter krigens opphør, sto de derfor økonomisk på bar bakke. Arbeidet med å få tilbake bolig, møbler og annet inventar, bankinnskudd og egen næringsvirksomhet var langvarig og vanskelig for mange. Det ble tatt lite hensyn til den enkeltes faktiske tap, og mange fikk aldri tilbake det arbeidet de hadde før deportasjonene.

Forsøk på reetablering av familiens forretningsvirksomhet ble også forhindret av at myndighetene hadde vedtatt at det kun var de som formelt hadde drevet virksomheten som hadde rett til å gå i gang med driften igjen. I en gruppe hvor majoriteten av de omkomne var menn, medførte dette at enker og barn ikke uten videre kunne gjenoppta det som utgjorde familiens tidligere inntektsgrunnlag.

Myndighetene administrerte arveoppgjørene etter de drepte jødene. Fordi de fulgte vanlige juridiske prosedyrer, og i liten grad tok hensyn til at forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene ikke kunne sammenliknes med vanlige dødsfall, fikk oppgjørene uheldige utslag sett fra de overlevendes perspektiv. Det var umulig å fastslå dødsrekkefølgen, og ett dødsbo kunne ofte arve et annet. Arveoppgjørene ble svært langvarige og falt økonomisk uheldig ut for de gjenlevende ved at offentlige avgifter, skatter, salærer og vergehonorarer ble belastet hvert bo før arvingene fikk sin del. I tillegg måtte arvingene betale svært høye arveavgifter.

Det norske samfunnet ønsket å distansere seg fra krigsopplevelsene i den umiddelbare etterkrigstiden. Parolen var at alle hadde lidd like mye og at man nå skulle se framover. Det fantes også en sterk formening om at det var tyskerne som sto bak det norske Holocaust. Dette var en medvirkende årsak til at det juridiske oppgjøret med landssvikerne i svært liten grad omfattet nordmenns medvirkning til deportasjonene av jødene. Retten forholdt seg til hver sak isolert og så ikke at enkeltsakene til sammen muliggjorde et folkemord.

Det samme var tilfelle blant politikere og i media. Dette ble svært tydelig i rettssaken mot inspektør Knut Rød i statspolitiet. Han hadde det øverste ansvaret for beslagleggingen av de jødiske formuene, samt planleggingen og den praktiske gjennomføringen av arrestasjonene. Dette var det tyngste anklagepunktet mot ham. Men da medlemmer i motstandsbevegelsen vitnet til fordel for Rød, fant retten at motstandsarbeidet han utførte var viktigere enn medvirkningen i jødeaksjonene, og han ble derfor frifunnet.

I tillegg til rettsoppgjøret og arbeidet med å få tilbake det de eide før de måtte flykte, måtte den sterkt reduserte jødiske befolkningen forsone seg med at slektninger, venner og bekjente var blitt drept. Den viktigste mestringsstrategien ble taushet. Mange opplevde skyldfølelse for å ha overlevd, og ved ikke å snakke om opplevelser og menneskelige tap kom krigsopplevelsene gradvis på avstand. Samtidig opplevde den jødiske gruppen at deres særegne krigshistorie ikke ble anerkjent av storsamfunnet, og at det norske holocaust (hebraisk shoa/shoah) aldri ble en del av den store fortellingen om krigen som ble etablert av historikere og andre etter freden i 1945. Det skulle først komme flere tiår senere.

Døde og overlevende i tall, kjønn og prosentandel

Etter hvert som forskningen om Holocaust i Norge har utviklet seg, har antallet jøder fra Norge som ble deportert og drept blitt endret. Fram til historiker Bjarte Brulands bok om Holocaust kom i 2017, ble det ofte hevdet at 772 jøder ble deportert fra Norge, og at 34 av dem overlevende dødsleirene. Av disse ble 532 deportert med fangeskipet Donau 26. november 1942. Brulands forskning medførte at tallene ble justert til 773 deporterte, hvorav 529 med Donau. Videre kom han fram til at det var 35 som overlevde leirene, i tillegg til en jødisk familie på tre med norsk tilknytning, men som ble arrestert og deportert fra Nederland.

Variasjonene i tallene skyldes blant annet at noen personer var dobbeltoppført på lister. Kunnskapen om endeliktet til deporterte jøder som flyktet fra Nazi-Tyskland til Norge før krigsutbruddet har i tillegg vært mangelfull. De som overlevde, returnerte ikke nødvendigvis til Norge, men til sitt opprinnelige hjemland eller andre land.

En artikkel fra 2023 gjorde at tallene nok en gang måtte endres, da den viste at tre av disse flyktningene, som Bruland antok var omkommet, overlevde. I tillegg slo den fast at en av de som Bruland oppgir som deportert og drept, ikke var av jødisk opprinnelse, men en kommunist gift med en jødisk kvinne. Forfatterne kom fram til at i tillegg til familien på tre i Nederland, overlevde 37 jøder, og dessuten at 772 jøder ble deportert fra Norge.

I tillegg ble også jøder drept under krigen i Norge, og flere begikk selvmord under eller etter krigen på grunn av sine krigsopplevelser. Antall døde som følge av nazistisk framferd er altså høyere enn antall drepte i dødsleirer.

Ingen jødiske kvinner fra Norge overlevde Auschwitz, og sannsynligvis ble alle drept allerede ved ankomst. Imidlertid ble fire jødiske kvinner med britisk statsborgerskap og langvarig tilknytning til Norge sendt til ulike leirer i Europa før de til slu*tt endte opp i interneringsleiren Vittel i Frankrike. En kvinnelig jødisk flyktning fra Mellom-Europa til Norge overlevde konsentrasjonsleiren Stutthof, mens to andre kvinner med tsjekkoslovakiske pass og opphold i Norge ble deportert, men sendt til Praha.

Bjarte Bruland oppgir at antall drepte jøder fra Norge utgjør drøye femti prosent. Prosentandelen er regnet ut av antallet jøder som Bruland definerte som «deporterbare», ikke av det antatt totale antallet jøder i Norge under krigen. Derfor er blant annet jødene som satt på Berg fram til krigens slu*ttdager trukket fra de «deporterbare». Disse var i hovedsak såkalte heljøder, og det var kun ekteskapelig status som gjorde at de ikke ble deportert med de andre jødene. Fordi antallet jøder i Norge var så lavt i utgangspunktet, utgjør denne utregningsmåten en substansiell forskjell med hensyn til prosentandelen. Spørsmålet er hvor lenge, dersom krigen hadde vedvart, disse fangene hadde hatt en slik beskyttelse. Dersom Berg-fangene hadde blitt regnet med i totalen, vil prosentandelen drepte være nærmere førti prosent.

Les mer i Store norske leksikon

  • Holocaust
  • Jødenes historie i Norge
  • Norge under andre verdenskrig

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bjarte Bruland, Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Oslo 2017.
  • Bjarte Bruland, Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene, HL-senterets temahefte nr 7, Oslo 2008.
  • Synne Corell, Likvidasjonen. Historien om holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom. Oslo 2021.
  • Synne Corell, Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker. Oslo 2010.
  • Synne Corell, «Vårt lille plaster på krigens sår». Norges mottak av jødiske «displaced persons» og arbeidere mellom 1946 og 1950, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2000.
  • Rolf Golombek og Irene Levin, Hvem var de overlevende jødene fra Norge etter annen verdenskrig? Hatikva, nr. 3, 2023, s. 18-31.
  • Bernt Hagtvet, Nik. Brandal og Dag Einar Thorsen (red.), Folkemordenes svarte bok. Oslo 2014.
  • Christopher S. Harper, Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen? Et forsøk på nøktern dokumentering, Samtiden 1/2015.
  • Christopher S. Harper, Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under okkupasjonen 1940–1945, HL-senterets temahefte nr 16, Oslo 2012.
  • Øystein Hetland, Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust, HL-senterets temahefte nr 17, Oslo 2012.
  • Per Ole Johansen (red.), På siden av rettsoppgjøret. Oslo 2006.
  • Per Ole Johansen, Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914–1943. Oslo 1984.
  • Irene Levin, Norwegian Jewish Women: Wartime Agency – Post-War Silence, i Kjersti Eriksson (red.), Women in War: Examples from Norway and Beyond. London 2015.
  • Irene Levin, Flukten til Sverige, HL-senterets temahefte 2011.
  • Irene Levin, Taushetens tale, Nytt Norsk Tidsskrift 4/2001.
  • Irene Levin og Øivind Kopperud, Da norske jøder ikke fantes, Nytt Norsk Tidsskrift 3/2010.
  • Jakob Lothe og Anette Storeide (red.), Tidsvitner. Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen. Oslo 2006.
  • Jakob Lothe (red.), Kvinnelige tidsvitner. Fortellinger fra Holocaust. Oslo 2013.
  • Marte Michelet, Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Oslo 2014.
  • Marte Michelet, Hva visste hjemmefronten. Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet. Oslo 2018.
  • NOU 1997:22, Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig.
  • Kåre Olsen, Jødene som ble innlagt i sykehus for å unngå deportasjon, Michael 2022; 19. Supplement 30.
  • Kristian Ottosen, I slik en natt. Historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Oslo 1994.
  • Birgit H. Rimstad, Unge tidsvitner. Jødiske barn og unge på flukt fra det norske Holocaust. Oslo 2016.
  • Mats Tangestuen, «Også jødene kom for øvrig over grensen høsten 1942». Jødiske flyktninger fra Norge i Sverige 1940-1945. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, Bergen 2004.

Framstillinger om lokale arrestasjoner og deportasjoner

  • Irene Levin Berman, Flukten fra Holocaust: «Vi skal plukke poteter». Oslo 2008.
  • Kjersti Dybvig, Jøder og politi i Stavanger. Glemselens bekvemmelige letthet. Oslo 2012.
  • Thomas V. H. Hagen, Gro Kvanvig og Roger Tronstad, Jakten etter jødene på Agder. Fortellinger om det sørlandske holocaust. Kristiansand 2010.
  • Vera Komissar, På tross av alt. Julius Paltiel – norsk jøde i Auschwitz. Trondheim 2004.
  • Moritz Nachtstern og Ragnar Arntzen, Falskmyntner i Sachsenhausen. Hvordan en norsk jøde overlevde Holocaust. Oslo 2006.
  • Jon Reitan, Jødene fra Trondheim. Trondheim 2005.
  • Herman Sachnowitz og Arnold Jacoby, Det angår også deg. Oslo 2005.
  • Robert Savosnick og Hans Melien, Jeg ville ikke dø. Risør 2004.
  • Per Kristian Sebak, «…vi blir neppe nogensinne mange her». Jøder i Bergen 1851–1945. Bergen 2008.
  • Frode Seland, Herman Beckers krig. Historien om familien Becker og jødene i Rogaland under andre verdenskrig. Oslo 2009.
  • Arnt Stefansen, Kai Feinberg. Fange nr. 79108 vender tilbake. Oslo 1995.
  • Espen Søbye, Kathe, alltid vært i Norge. Oslo 2003.
  • Arne Vestbø, Moritz Rabinowitz. En biografi. Oslo 2011.

Kommentarer (4)

skrev Ola Sandbu

Bildeteksten til fangebildet av P. Hirsh, Paltiel og A. Hirsch kan vel ikke stemme.
De norske og andre skandinaviske fanger i Buchenwald ble først overført til Neuengamme, hvor de ble hentet av de hvite bussene.
Forholdet var vel at jødene ikke ble tatt med til Neuengamme.

svarte Ida Scott

Takk for påpekning, billedteksten er retta opp nå. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

skrev Gunnar Haaland

Ang. setningen "Kun 37 overlevde konsentrasjonsleirene i Tyskland." Er det korrekt/hensiktsmessig å si at Auschwitz var i Tyskland?

svarte Vibeke Kieding Banik

Godt spørsmål. Denne formuleringen brukes like mye for å plassere ansvar som geografi. Tyskokkupert Polen er mer presist.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. fa*gansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

fa*gansvarlig for Jødeforfølgelse i moderne tid

Vibeke Kieding Banik

Førstamanuensis/Ph.D. moderne jødisk historie, Universitetet i Sørøst-Norge

Universitetet i Sørøst-Norge

er en av institusjonene som står bak Store norske leksikon.

Holocaust i Norge – Store norske leksikon (2024)
Top Articles
Latest Posts
Article information

Author: Edmund Hettinger DC

Last Updated:

Views: 5941

Rating: 4.8 / 5 (78 voted)

Reviews: 85% of readers found this page helpful

Author information

Name: Edmund Hettinger DC

Birthday: 1994-08-17

Address: 2033 Gerhold Pine, Port Jocelyn, VA 12101-5654

Phone: +8524399971620

Job: Central Manufacturing Supervisor

Hobby: Jogging, Metalworking, Tai chi, Shopping, Puzzles, Rock climbing, Crocheting

Introduction: My name is Edmund Hettinger DC, I am a adventurous, colorful, gifted, determined, precious, open, colorful person who loves writing and wants to share my knowledge and understanding with you.